En av mine beste matopplevelser har jeg hatt på Kalegga hos min svigermor Gudbjørg. Så dette blir en sak om ekte rotnorsk mattradisjon, som er i ferd med å gå i glemmeboka.
Jeg fant min Mari i 1991. Hun er oppvokst på gården Kalegga i Hemnevegen på Fannrem. Her var det gårdsdrift på gammelmåten med hesjing, melking og slakting av både storfe og gris. Heimelaga mat var en selvfølge på 70- og 80-tallet for de fleste på gårdene, før industrimaten og lettvintløsningene kom for fullt på 90-tallet.
Min svigermor har stått ved grytene i alle de år, etter at hun og svigerfar fant sammen. Men det var ikke bare matlagingen hun sto for. Det var hesjing, tresking, silolegging, lemping av kornsekker, melking, vasking, ja i det hele tatt mye hardt fysisk arbeid. I tillegg til gårdsdrifta var det oppdragelse av tre døtre, som fikk vokse opp med verdigrunnlaget til sine foreldre.
Det ligger mange års erfaring bak maten som serveres på Kalegga.
På 60 tallet gikk Gudbjørg på Sør-Trøndelag Fylkes Husmorskole på Hovde og etterpå jobbet hun som kokk ved Torshus folkehøgskole.
Mari og jeg bodde sørafor og jobba i restaurantbransjen, før vi flytta tilbake til dalen. Høydepunktet var "å ligge attpå" etter et fuktig lag med gode venner, for så å stå opp til middag. Ja, middag ble servert i tolv - ett tida på gården. Saltkjøtt, pøls og stapp. Kjøttkak i brun saus med kålstuing, grønnsaker og potet fra egen avling. Kjøtt i mørket, soddsup med perra og auka. Heimelaga spekekjøtt av både gris og storfe. "Hembåkkå flatbrød, potet og saus mått det vårrå". Måltidet ble alltid etterfulgt av en god dessert. Enten fra egen hage i form av frukt eller bær som var syltet eller saftet, ellers så var det noe annet godt og heimstelt. Alt ble brukt, alle ressurser utnyttet, ingenting kastet. Søppelbøtta var for søppel og ikke mat. "Det va ajnsless oinn krigen" sa han ofte, svigerfar, som var siste instans før katta som fikk gammelmatrestene.
En aktiv del av Knykengjengen
Gudbjørg står fremdeles ved grytene i dag. Etter hun ble enke har hun også vært en aktiv del av dugnadsgjengen i Knyken. Hun var en del av kjøkkengjengen da Knykfolket fikk utdelt prisen Årets ildsjel under idrettsgallaen i 2014. Hvor mange dugnadstimer som er lagt ned anes ikke, og de er nok ikke telt heller. Slikt tenker man ikke på når fellesskapet teller mere enn seg selv. Godhjerta, raus og inkluderende. Det er Gudbjørg - ei ekte kokarkjærring.
Etter middag er det alltids kaffe med noe bakst. Tjukklæms, tynnlæms, klenga, formkak, vaffelkak, blautkak. Gudbjørg har kokt et ukjent og imponerende antall liter kumjølk rett fra tanken som har blitt til den deiligste mølsgraut. Kokarkjærringa på Kalegga har som den mest naturlige ting i verden vært det perfekte vertskap og servert deilig trøndersk kvardagsmat og festmat. Bestandig nok til alle og alltid levert med et smil. 82 år gammel og sprek som en fole blir hun fortsatt sett på med beundring av kokken som hun møtte for 30 år siden. Folk lurer på hvordan det er å prestere ved kjøkkenbenken når kokken kommer på besøk. "Enkelt det" sier kokarkjærringa. "Han spiser alt" 😂
Sånne tradisjoner og slike folk er det viktig å ta vare på. De beskriver vår kultur og hva vi står for. Dette vil vi gjerne få formidle på Løkken Verk, slik at alle kan ta del i et godt måltid til overkommelige priser.
Flott hyllest til ei herlig dame👍🥰
Flott lesning,dette er det viktig å formidle videre til ungdommen❤🙏
Jeg leser med respekt og beundring 😊
Viktig å ta vare på tradisjoner! Det er en del av kulturarven vår.
Så trivele❣️👌🤩